Notater om helvete

I dag skjedde det som ikke kunne skje, igjen.

Appelsinen i fruktfatet hadde vokst seg større i løpet av natten. Den var på størrelse med en fotball, og hadde skjøvet to av eplene og bananen ned på stuebordet. Jeg satt i sofaen da jeg oppdaget det. Jeg klarte ikke holde blikket fra den.

Når jeg stirret på den, ble den større og større. Snart var bordet for lite. Appelsinen este seg forbi bordkanten og ned på gulvet. Den strakk seg mot taket. Jeg hørte bordet gi etter for den voldsomme tyngden. Appelsinen var i ferd med å fylle rommet, som når en ballong blir blåst opp i en eske. Den kom mot meg med enorm tyngde. Den slo pusten ut av meg og presset meg mot sofaen og veggen. Jeg fikk snudd hodet i flukt med veggen, sånn at jeg hadde en liten luftlomme. Men presset mot overkroppen var så stort at det var umulig å trekke inn luft. Hodet mitt kjentes ut som om det skulle eksplodere. Jeg besvimte.

Jeg våknet av at jeg trakk pusten. Helt stille i rommet. Bare pulsen min ga lyd fra seg.
Nå prøver jeg å komme til hektene. Jeg er gjennomvåt av angst, svette og c-vitaminer. Appelsinskall og fruktkjøtt ligger spredt i rommet i store hauger. Jeg må få ryddet opp sølet før noen kommer. Det knuste bordet kan alltids forklares. Verre er det med det gule taket. Uansett må jeg dikte opp en mer troverdig historie enn hva som faktisk skjedde.

Som ikke kunne skje, igjen.