Tom Sandberg

Sander og jeg benyttet siste mulighet til å se Tom Sandbergs utstilling i Galleri Trafo på lørdag. 44 bilder var utstilt. Det var kjente og kjære bilder, men faktisk en hel del nye bilder. For meg er Tom Sandberg den største av dem alle. Ingen over, ingen ved siden.

Tom Sandberg er representant for en genre som kalles straight photography. Han har i hovedsak veldig enkle motiver, fotografert i naturlige settinger. Alt i svart/hvitt og innenfor rammen av analog teknologi.

Jeg har gjennom flere år lest uanstendige mengder kunstkritikersvada for å finne ordene som forklarer bildene til Sandberg. Jeg synes ikke noen har klart å nærme seg engang. Min venninne, lyrikeren, er også litteraturutdannet. Hun sier at hun godt kan analysere sine egne dikt. Bryte diktene ned til sine minste bestanddeler, for så å sette alt sammen i en saktekst med tolkninger. Men hun kan ikke forklare sine egne med andre ord enn diktet består av.

Sånn er det med Sandbergs fotografier. De er poetiske.


Tom Sandberg - Uten tittel

44 bilder er veldig mye å se gjennom. Det gikk faktisk litt tid før vi skjønte at utstillingen var spredt over to etasjer. Det hadde vært greit med en katalog å ta med seg hjem for videre beundring. Særlig fordi det var så mye nytt. Det blir som å kjøpe et ferskt deLillos-album. Det tar litt tid før låtene setter seg, og de gamle sangene er for alltid best. Men neste år kommer det et større bokverk om og med Tom Sandbergs fotografier. Og hvis jeg får den boka til jul...