Busters notater: juli 2008

Frk. Skavlan ønsker å vite hva jeg hører på. Svaret er vel egentlig at jeg ikke hører så mye for tiden. Når jeg først hører, blir det gamle sanger om igjen. Her er noen utvalgte:

Pink Floyd: Ingen over, ingen ved siden. Kanskje noen har registrert at jeg har hentet et par innleggstitler fra The Wall. Wish you were here, er mest spilt i mediaplayeren min.

Sting blir det en del av. Moon over Bourbon Street er inne på min ti-på-toppliste. Siden jeg liker litt jass også presenterer jeg her My one and only love. Den er fra soundtracket til Leaving Las Vegas.

Min gode venn Larry Norman, døde i februar i år. Jeg sier gode venn, for jeg har hilst på han et par ganger. Også har jeg tisset sammen med broren hans i kjelleren på Chateau Neuf. Larry Norman er et fyrtårn innen kristen musikk. Jeg var veldig fan på åttitallet, men så har det dabbet av. Da jeg leste at han var død fant jeg frem det jeg har på cd. Her er Goodbye Farewell.

Sønnen min har begynt å interessere seg for litt mer avansert musikk enn kaptein Sabeltann. Det gleder selvfølgelig et faderhjerte at Thunderstruck er en favoritt. Det er også låta som spilles på Stadion når guttæne entrær baan.

Litt klassisk blir det også. Ikke mye, men når jeg er i rett humør blir jeg glad av å høre på Cecilia Bartoli. Ingen som henne kan synge Rossini. Her er Semiramide fra Bel raggio lusinghier av Rossini. Det avgjørende øyeblikket kommer ca 5.25 inn i klippet. Jeg har vel aldri bestemt meg for om det er utseende eller stemmen jeg blir mest glad av.

Glad blir jeg også av denne med Bjørk.