The answer is blowin´ in the wind

Bob Dylan er 70 år. Jeg markerer dagen ved å hente frem en gammel post fra arkivet.

May your hands always be busy
May your feet always be swift
May you have a strong foundation
When the winds of changes shift
May your heart always be joyful
And may your song always be sung
May you stay forever young
Forever young, forever young
May you stay forever young.

To helter på rappen

For et par uker siden ble det kjent at Elliot Erwitt kommer til Nordic Light-festivalen i slutten av april. Jeg skal ikke til Kristiansund, men med det programmet de nå kan vise frem, burde dette arrangementet stå høyt på lista for fotografi-interesserte.

Elliot Erwitt ble medlem av Magnum Photos allerede i 1953. Det ble springbrettet til en fantastisk karriere. Han reiste verden rundt og dokumenterte store begivenheter i krig og fred. Av de mest kjente er dette legendariske bildet av Nixon og Khrusjtsjov fra 1959.

Likevel er det de små, hverdagslige og morsomme øyeblikkene han er mest kjent for. Selv kaller han disse bildene for phototoons. Virkemidlene er humor og ironi. Erwitt blir ikke uten grunn kalt the master of the indecisive moment.




Elliot Erwitt

Erwitt har en soleklar plass på heltelista mi. Det samme har den mer ukjente fotografen Matt Stuart. Stuart har åpenbart latt seg inspirere av Erwitts årvåkenhet og har tatt stilen til samme nivå. Dette er fotografi fra øverste hylle. Eia var vi der.




Matt Stuart

Her er hjemmesiden til Elliott Erwitt.
Her er hjemmesiden til Matt Stuart, og flere likesinnede fotografer finner man her.

Tom Sandberg

Sander og jeg benyttet siste mulighet til å se Tom Sandbergs utstilling i Galleri Trafo på lørdag. 44 bilder var utstilt. Det var kjente og kjære bilder, men faktisk en hel del nye bilder. For meg er Tom Sandberg den største av dem alle. Ingen over, ingen ved siden.

Tom Sandberg er representant for en genre som kalles straight photography. Han har i hovedsak veldig enkle motiver, fotografert i naturlige settinger. Alt i svart/hvitt og innenfor rammen av analog teknologi.

Jeg har gjennom flere år lest uanstendige mengder kunstkritikersvada for å finne ordene som forklarer bildene til Sandberg. Jeg synes ikke noen har klart å nærme seg engang. Min venninne, lyrikeren, er også litteraturutdannet. Hun sier at hun godt kan analysere sine egne dikt. Bryte diktene ned til sine minste bestanddeler, for så å sette alt sammen i en saktekst med tolkninger. Men hun kan ikke forklare sine egne med andre ord enn diktet består av.

Sånn er det med Sandbergs fotografier. De er poetiske.


Tom Sandberg - Uten tittel

44 bilder er veldig mye å se gjennom. Det gikk faktisk litt tid før vi skjønte at utstillingen var spredt over to etasjer. Det hadde vært greit med en katalog å ta med seg hjem for videre beundring. Særlig fordi det var så mye nytt. Det blir som å kjøpe et ferskt deLillos-album. Det tar litt tid før låtene setter seg, og de gamle sangene er for alltid best. Men neste år kommer det et større bokverk om og med Tom Sandbergs fotografier. Og hvis jeg får den boka til jul...

Patrick Demarchelier

Mitt problem er vel at jeg ikke er så interessert i blenderåpning og piksler. Jeg merker at jeg får problemer når noen vil snakke med meg om kameraer og optikk. Litt fordi jeg ikke kan noe om det, mest fordi jeg synes det er så uvesentlig. Jeg driter i buksa, så lenge jakka passer.

Forget the camera, forget the lens, forget all of that. With any four-dollar camera, you can capture the best picture - sa den salige Alberto Korda til sine disipler. Og han har selvfølgelig helt rett.

Så når jeg nå har begynt å lage metaposter, er det for å vise fotografer og fotografier jeg beundrer.

Etter en omorganisering av bokhylla vår, dukket det frem fra glemselen en bok med bilder av Patrick Demarchelier. Han er en av de største motefotografene i New York. Demarchelier er kjent for utsøkte portretter der kjennetegnet er naturlig eleganse.


Wild Africa - Gjengitt uten tillatelse fra Patrick Demarchelier

Naturlig eleganse er også stikkord for bildet av disse giraffene. Jeg kjenner ikke til noen historie bak bildet, annet enn at det er tatt i Tanzania i 1993. Det er et av flere bilder i en serie fra noe som ser ut til å være fra en safari.

Jeg tror det øyeblikkets magi som har gjort at jeg har festet meg ved fotografiet. Det kan ikke være særlig planlagt eller organisert. Det handler om å være observant og skuddklar når øyeblikket dukker opp. At horisonten er litt skjev og at bildet virker undereksponert, forsterker bare opplevelsen av øyeblikk.

Flere fotografier av Patrick Demarchelier her.

Yousuf Karsh

I desember 1941, holdt Winston Churchill en tale i det canadiske parlamentet. Yousuf Karsh var god venn med statsministeren i Canada, og hadde på den måten fått mulighet til å portrettere den store statsmannen.

To minutter var alt han hadde til rådighet. Churchill entret rommet og stilte seg opp iført sigar. Han var helt uinteressert i fotografen. Karsh var ikke rådvill. Han gikk frem til Churchill og nappet sigaren ut av munnen på han. Umiddelbart etterpå trykket han inn utløseren.



Resultatet ble et av verdens mest kjente portretter. Bildet av Churchill med det innbitte uttrykket ble et symbol på Storbritannias motstandsvilje under krigen. Portrettet forandret også livet til Yousuf Karsh. Han ble på kort tid kjent over hele verden. Dette bød på muligheter til å fotografere mange av verdens største personligheter.

Som håndtverker skilte Karsh seg ut med en veldig grundig og omfattende lyssetting. Han benyttet mange små lyskilder, en teknikk han hadde lært seg ved et teater i Ottawa. De fleste bildene er tatt på 8x10" store plater. Et så stort negativformat gir en ubeskrivelig detaljrikdom og et toneomfang som vi ikke ser hos nåtidens fotografer.

Yousuf Karsh døde i 2002. Flere av hans mesterverk kan sees her.

Tokyo City View

For et par uker siden anbefalte jeg en blogg. Da hadde jeg akkurat kommet over bloggen 905.jp og sett raskt over den. Siden da har jeg vært inne og sett gjennom alle bildene hver dag. Jeg er bergtatt. Å se disse bildene er for meg som å komme hjem til godstolen etter en lang reise.


Tokyo City View. Published with permission from Mr. Masaki Hosaka. All rights reserved.

Bildene til Hosaka er ikke særlig revolusjonerende. De har ikke noe meningsinnhold eller budskap i seg. De er ikke provoserende, politiske eller personlige. Men de har lyriske kvaliteter utover det jeg mener er vanlig i klassisk fotografi. De inngir en balanse og ro som jeg sjelden ser i bilder.

Håndtverksmessig er bildene perfekte. Han bruker en Hasselblad 905c med filmbakstykke. Som regel er bildene tatt med et 38mm objektiv, som er en relativt kraftig vidvinkel i mellomformatet. Å lage så ryddige bilder med vidvinkel er ekstremt vanskelig, men det tilfører motivene ekstra dybde. Spennvidden mellom mørke og lys er noen ganger veldig stor og er vanskeligere å håndtere med analog film. Jeg gjetter meg til at Hosaka behersker sonesystemet.

Komposisjonene er enkle og slagkraftige. Han bruker rendyrkete linjer og diagonaler. Motivet er ofte midtstilt. Det kvadratiske formatet gjør komposisjonene stramme og intense. Akkurat det jeg strekker meg etter i lyse øyeblikk.

Det finnes en gud! Han heter Masaki Hosaka og bor i Tokyo.